I 1956 ble det oppnevnt en komité som skulle kartlegge behovet for et aldershjem
for døve. Komitéen ble i 1957 utvidet til en gamlehjemskomité, som konstituerte
seg slik: Formann (leder) døveprest Ragnvald Hammer, sekretær Albert Breiteig,
øvrige medlemmer: Dagny Nesse, Ansgar Breiteig, Nils Gjerstad, Helge Johnsen,
Eilif Ohna, Konrad Rendedal og døveforeningens formann (leder), Harald Nesse
(som var døveforeningens styreleder 1959-1962), og senere Thorbjørn Johan
Sander (døveforeningens styreleder 1962-1969). Arkitekt Sverre Lied ble også
medlem av komitéen. Lege Kr. M. Anfinsen har vært rådgiver.
Døves Aldershjem ble overtatt av Stiftelsen Signo (Hjemmet for Døve) i 1992. Signo
Konows Senters nybygg ble offisielt åpnet 3. desember 2002, og ble en av de nye
naboene til Døves Hus (Bofellesskapet ble offisielt åpnet 18. oktober 1995.)
Til orientering: I 1984 kjøpte Døves Menigheten en stor tomt i Kalfarveien 77, med
tanke på å bygge ny døvekirke der. Året etter ble deler av tomten med det gamle
sveitservilla fra 1869 kjøpt av Bergen Døveforening. Senere kjøpte Stiftelsen
Signo en stor del av den sørlige tomten. Hele dette området ble ofte kalt
«Døvelandet».
Vi har spurt Thorbjørn Johan Sander om han kunne fortelle våre Facebook-følgere om
arbeidet fram til opprettelsen av aldershjemmet i 1965.
Thorbjørn J. Sander forteller:
Grunnkapitalen
var Konsul August Konows legat. Dette legatet var opprinnelig med formål å
bygge et asyl for døvstumme og blinde. Først oppnådde vi å få delt legatet i to
deler, for det var ikke aktuelt å opprette noe felles for døve og blinde.
Så vokste vår del av legatet nesten ingenting, for døvepresten Stueland fikk
bruke rentene til å hjelpe gamle døve med f.eks. ved å fyre med om vinteren.
Dette ble stoppet da Stueland sluttet som døveprest.
Så var spørsmålet: Hva er et asyl?
Døveforeningen fikk godkjent at det gammeldagse «asyl» kunne «oversettes» med
alders-/sykehjem.
Harald Nesse var formann (leder) da en gamlehjemskomité ble opprettet.
Jeg var formann i døveforeningen da byggekomite ble oppnevnt, og jeg var sterkt
opptatt av at døveforeningen skulle styre. Jeg laget statutter, hvor jeg fikk
med at døveforeningen skulle ha fast plass i styret for aldershjemmet.
Vi gjennomførte stort bil-lotteri, med en Wv folkevogn som hovedgevinst. Pastor
Hammer hadde mange gudstjenester med kollekt til inntekt for aldershjemmet.
Birger Breiteig i byggekomiteen oppnådde rabatt på mange ting, og han ble
første formann i styret, Hammer nestformann og jeg sekretær (døveforeningens
representant).
Det var alders- og sykehjem, og i tillegg en avdeling med eldreboliger.
Det dekket hele Vestlandet!!! De forskjellige kommunene betalte for sine gamle.
Det ble et stort, flott miljø der, med mange oppegående døve, livlig
pratemiljø, mye besøk. Andakt hver uke (jeg hadde mange andakter der).
Jeg synes det er sørgelig å sammenligne med tilbudet vi har i dag, som er
begrenset til Bergen kommune, og hvor det bare er noen få døve sammen med
hørende.
Vi er på en måte tilbake i gamle dager, hvor de fleste gamle døve på Vestlandet
må bo på lokale alders-/sykehjem sammen med hørende.
Jeg håper det kan bli mulig for Konows senter å bli et interkommunalt tilbud
for døve, slik som det var på Landås.
Det er mange flotte personer ansatt på Konows senter, både hørende og døve, men
miljøet for de gamle døve der er mye fattigere enn det som var på Landås.
Thorbjørn Johan Sander skrev heftet som ble trykt og utdelt ved innvielsen av
aldershjemmet i 1965:
https://andata.no/BDS/Doves-aldershjem-1965.pdf
