HLF-kongressens 1. dag
(Tekst og foto: RA)
Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (bildet) var glad for at kongressen holdes i Norge, og i hennes hjemby Bergen. Hun sa at det er ca 700.000 hørselshemmede i Norge, dvs ca 14% av befolkningen, og at kommunene ikke har nok kunnskap til å kunne assistere hørselshemmede. «Hvert år blir det født ca 40 døve barn i Norge. 90-95% av dem får tilbud om CI, som forhåpentligvis gir mulighet for god livskvalitet», sa hun bl.a.
Se også HLFs hjemmeside.
Så var det forelesning v/professor Einar Laukli (til høyre for Knut Magne Ellingsen på bildet over) fra Universitetet i Tromsø, som har arbeidet med hørselshemmede i ca 40 år. «I går kom WHO med rapport» – som har med hørselshemmede å gjøre. For at man skal sies å ha varig hørselstap må voksne ha over 40 dB og barn over 30 dB. Professoren har ellers lekt med tall. I verden i dag er det over 1 milliard mennesker som har mer enn 25 dB hørselstap. «Ved 20-25 dB er det da du begynner å få problemer» sa han. Over 35 dB, da trenger man høreapparat (= 700 millioner mennesker). Over 45 dB hørselstap = ca 300 millioner mennesker.
I I-land har bare 3% (av befolkningen?) høreapparat, og enda færre i U-land.
Deretter var det fortelling om egne opplevelser under temaet «Et bedre liv» ved Jens Marius Hammer (bildet over), redaktør og direktør av «Telen», nyhetsavis i Telemark.
Han ble døv i voksen alder, og var det «i hele 5 1/2 forferdelige år» som han sa. Han led av Morbus Ménière på det ene øret. Uten å kunne høre klarte han ikke å takle hverdagen. Han følte seg som en taper. Det var ikke noe galt med helsen, men bare»problem mellom ørene». Han følte frykt. Han lærte tegnspråk på Ål, men det var ingen hjemme som kunne det. Han opplevde ikke samme sosial samvær med sine fiskevenner, -de tøyset og lo og koste seg, ikke Jens Marius. Det ble ikke det samme når kameratene gjentok for ham hva de snakket om. «Jeg ble lei av mitt nye, døve liv. Ingen håp for framtiden.»
Jens Marius ble etterhvert flink til å munnavlese. Da han skulle sjekkes for mulig CI-operasjon, klarte han å oppfatte 68% av det som ble sagt. Han hørte derfor «for godt» til å få CI. Hans kone (Anne, som han nå var gift med i 22 år) godtok det ikke. Senere viste ny test at han hørte for dårlig. Da var det klar for CI-operasjon.
6 uker etter operasjon var det tid for å koble til lyd. Og, som han sa, det var som å komme til himmelen. Han klarte allerede på kort tid å høre hva folk sa, og han kjente igjen alle de minste lydene han mistet før han ble døv. Han ringte hjem, snakket med datteren og med sin kone direkte på telefonen. Tiden gikk og han fikk tilbake sitt tapte sosiale liv. Senere ble han aktiv med i kampen for at voksne døve skulle få CI, at Stortinget måtte bevilge mer til operasjon.
Da han var ferdig, fikk han stående applaus. Helse- og omsorgsministeren var tilstede og hørte på ham.
Neste foreleser var Marte Opedal Vale (bildet), statsviter, og leder i CI utvalget i HLF Norge. Temaet hennes var «Internett / Sosiale medier og rehabilitering». Det var en av tre ulike forelesninger på samme tid, så vi valgte denne sesjonen.
Hun bruker internett og sosiale medier for alt de er verdt. Og var med helt fra starten av, blant de første i landet på internett, chatting på msn, mobiltelefon med sms o.a. – og facebook fra april 2007. Mer kontakt med andre enn hørselshemmede. Behov for teksttelefon ble mindre og mindre. Hun mente at hørselshemmede ble mer likestilt med de andre på det punktet. Hun elsker sosiale medier. Ble så entusiastisk, og interessert i politikk. Utvidet kontaktfelt, også kontakt med politikere. Laget nettsider og blogg.
Da hun var ferdig, var det noen spørsmål fra salen. En av dem er fra Russland, flyttet til Amerika, som behøvde hjelp til å avlese hva hun sa og ville spørre om.Tor S. Fiksen stilte opp (se bildet under).
Siste før lunsj var om jordskjelvkatastrofen og tsunamien i Japan mars 2011 og barrierer sett fra hørselshemmede. Japanerne begynte med å takke verden for støtten som ble gitt i etterkant av katastrofen. Det hjalp mye. Døve Jo Matsuzaki fra Miyagi fortalte om katastrofen. Han brukte tegn/tegnspråk, stemmetalt på japansk av japansk kvinne, så over til engelsk tale, og videre til norsk skrivetekst og tegnspråk.
Da jordskjelvet og tsunamien kom, førte det til at strømmen gikk. Varsel nådde mange via lyden. Men ikke gjennom tv, data, sms og sånt, som altså var brutt sammen. Som man nok forstår, ble mange hørselshemmede igjen i hjemmene sine uten å ane at tsunamien var på vei. Mange hørselshemmede døde. Se statistikken under.
Flere døve/hørselshemmede omkom i forhold til total innbyggere i området. Det ble vist ca ti minutters video fra jordskjelvet og tsunamien. Han viste også et bilde av en 3 etasjes bygning der flere døve bodde. På taket viste det rester av ting som den høye bølgen dro med seg.
De har i ettertid dannet seg en organisasjon (MSAHH) der døveorganissjoner og tegnspråktolker samarbeider om å sette opp nødkvarter, og utarbeide forebyggende tiltak, få til bedre varsling for framtiden.
Etter lunsj var det tre temaer i plenum: «Identifiserer vanlig nyfødt hørsel screening test alle barn med hørselstap/døvhet?» v/Marit Pedersen (bildet over), samspill mellom proffer og foreldre etterat barnet er konstatert hørselshemmet v/Nina Langden (bildet under) fra Møller-Trøndelag Kompetansesenter, og til slutt «AVT Auditory-Verbal Terapi» v/Mariann Halleraker Mamen (neste bilde under) fra Skådalen kompetansesenter.
På ettermiddagen var det igjen tre ulike seksjoner med ulike temaer fra kl 16.15 til 18.00.
Representanter fra NDFU, fra venstre: Tor S. Fiksen, Jannicke Kvitvær og Gabrielle Kverneland.
(Tekst herfra, fra H.Herland – forelesning kl 16.15-18.00)
Foreldre til et barn med CI
Morten Buan fortalte historien om Fredrik, som går inkludert i 5. klasse og har CI. Han har i hele oppveksten utnyttet hørselen så godt at familien ikke har sett behov for å lære norsk tegnspråk. På spørsmål innrømmet pappaen at guttene kan ha problemer med å oppfatte småprat i grupper og at han til tider kan være litt ensom. Morten Buan skrøt av teamet på Rikshospitalet som opererte CI og om personale i barnehage og skole som hele veien har tatt hensyn til Fredriks dårlige hørsel. Han grudde seg til neste skoleår, for da får Fredrik ny kontaktlærer. I det hele tatt var det en utfordring hver gang man skulle ta et skritt videre i Fredriks utvikling i dette om alt ble tilrettelagt på rette måten.
Eyolf Berg (bildet) fortalte Morten Buan og forsamlingen om sine gode erfaringer med datteren, fra å være integrert på skole med hørende – til hun kom til døveskolen og brukte tegnspråk. Han stilte noen spørsmål også.
Bruk alle verktøy
var budskapet til psykolog Maria Midbøe fra Hörselskadades Riksförbund i Sverige. Hun er selv tunghørt og lærte tegnspråk på videregående skole. Med verkstøy mener hun at hørselshemmede skal utnytte alle tekniske hjelpemidler de ønsker for å bedre hørselen, de skal lære tegnspråk og talespråk. Hun understreket at kommunikasjon er situasjonsavhengig. Det er en stor fordel å beherske både talespråk og tegnspråk. Hun holdt selv forelesningen på glimrende engelsk, men understreket at hun på møter og seminarer bruker tegnspråktolker og er lykkelig for det. Hennes anbefaling er derfor klokkeklar: gi hørselshemmede alle muligheter til utvikling, utnytt hørselsrester, tren lytte- og taletrening – og sats på tegnspråk. Midbøe har gjennomført en undersøkelse blant svenske ungdommer med CI. Vi skal ikke røpe for mye av hennes resultater for hun kommer som foreleser til fagdagen i Kristiansand fredag 14. september.
(Det ble stående applaus etter det. RA.)
